Forteller: Daniela (de/dem), 25, Ohio

"Jeg anser meg egentlig ikke som en vitenskapsmann, men jeg anser meg selv som en kunstner, en tekniker og en oppdagelsesreisende. Som barn eksperimenterte jeg med hvilken som helst elektronisk enhet jeg kunne få tak i. Jeg var nysgjerrig på hva det var å trykke på knappene. Hva kan jeg oppdage, hva kan jeg utløse, hvilke mønstre kan jeg lage? Det begynte med små leker, deretter Nokia -telefoner, videospillere og båndfilmopptakere, som deretter vokste til støvete Yamaha -tastaturer, PC -datamaskiner, bærbare datamaskiner, synthesizere, loopere og miksebrett. På videregående skole foretrakk jeg kvantitative studier som beregning og fysikk fremfor den subjektive og rotete verden av litteratur og samfunnsfag. Jeg vet nå at disse interessene ikke behøvde å utelukke hverandre. Teknologi og lyd har alltid delt et symbiotisk forhold i tankene mine, og å skape kunst gjennom mine eksperimenter med teknologi har hjulpet meg med å holde kommunikasjonen med meg selv, mine følelser, mine kryssende fellesskap og den større sosiale verden.

I min musikkteknologi, la jeg merke til at timene mine var uforholdsmessig cis-man-tunge. Svært få av klassekameratene og professorene så ut, snakket eller oppførte seg som meg. De fleste av innspillingskursene våre ville ende opp med en gutteklubb der en eneste omstridt lydblanding eller bransjespørsmål ville føre klassens agenda til en høylytt meningsdebatt. De av oss med mindre tidligere erfaring (mindre samfunnsstøtte i vårt felt?) Ville sitte der og lure på hva disse begrepene var, hvorfor de var så omstridte og hvorfor vi ikke ble inkludert. Var det våre egne feil som vi ikke hadde lært om aliasing og den beste multibåndskompressoren før? Hvorfor var disse standardene så viktige, hvem skapte dem, og hvem hadde en tendens til å være de høyeste og mest meningsfylte stemmene i rommet?

Ordforrådet som mange brukte i timen, så vel som forutsetningene professorer gjorde i vår lydforståelse, fikk meg til å føle meg porten holdt og usynlig. Jeg følte meg fanget mellom å være stille og å falle ytterligere i forvirring og flauheten over å være en kvinnelig kropp som stiller spørsmål som andre mennesker anser som "grunnleggende". Jeg begynte å tvile på mine evner, mine ører og min egen stemme. Jeg følte meg lurt. Hvorfor skulle et introduksjonsprogram gjøre forutsetninger om kunnskap jeg må ha “plukket opp” i bransjen så langt? Var det fordi plassen ikke var laget for meg å være i den?

Denne erfaringen har informert livet mitt, arbeidet mitt og min samarbeidstilnærming enormt. Jeg vil ikke at noen skal føle seg støttet, ikke verdsatt, eller at nysgjerrigheten noen gang kan betraktes som dum. Jeg søker å bygge miljøer hvor vi kan gi plass til folk som historisk ikke har hatt tilgang til bransjekunnskap og ressurser og samlet setter pris på de varierte livserfaringene lyddesignere, lydingeniører og komponister bringer til sitt livsverk."